Tag Archives: ultralyd

Lyskebrokk

Posted on by

Lyskebrokk er en relativt vanlig årsak til smerter i hofte / lyskeregionen. Lyskebrokk har hyppigere forekomst i menn enn i kvinner, noe som genspeiles i at 90 % av alle brokk-operasjoner som utføres i USA er på menn (Rutkow og Robbins, 1993). I tillegg er 75% av alle brokker eller hernier i lysken, hvorpå 2/3 er direkte brokker og 1/3 indirekte (Katz, 2001). Grunnet manglende data antar man at forekomsten er relativt lik på verdensbasis.

Ved en brokk kan det være fare for tarmobstruksjon dersom den ikke lar seg redusere (inkarserert) og fare for vevsdød dersom brokken er strangulert, dette fordi blodtilførselen er utsatt hvis brokken er strangulert.

Brokk har tidligere vært en klinisk diagnose, som baserer seg på en kul / masse i lysken som øker i størrelse ved øket buktrykk, den kan være smertefull, men dette er ikke et nødvendig kriterium. Et av problemene med brokkdiagnoser er at ikke alle pasienter har en synlig kul / masse i lysken, men derimot smerter. Her er det viktig å huske at ikke alle som har smerter i lysken har brokk – en omfattende sykehistorie vil avdekke mulige differensialdiagnoser.

En av de beste måtene å bekrefte eller avkrefte en brokkdiagnose er gjennom diagnostisk ultralyd (Jamadar et al., 2007). Det er dog viktig at den som utfører ultralyd undersøkelsen har nødvendig kunnskap om den underliggende anatomi. Dersom en har dette kan man lett bekrefte eller avkrefte diagnosen (Jamadar et al., 2007).

KILDER:

JAMADAR, D. A., JACOBSON, J. A., MORAG, Y., GIRISH, G., DONG, Q., AL-HAWARY, M. A., og FRANZ, M. G. (2007). Characteristic locations of inguinal region and anterior abdominal wall hernias: sonographic appearances and identification of clinical pitfalls. AJR Am J Roentgenol. 188 (5), 1356-1364

KATZ, D. A. (2001). Evaluation and management of inguinal and umbilical hernias. Pediatr Ann. 30 (12), 729-735.

RUTKOW, I. M., og ROBBINS, A. W. (1993). Demographic, classficatory, and socioeconomic aspects of hernia repair in the United States. Surg. Clin. North. Am. 73 (3), 413-426.
som er rettet mot Avsnitt

Avsnitt

Bløtvevstumorer

Posted on by

Ultralyd kan brukes til å vurdere kuler eller klumper som pasienter oppdager. Noen bløtvevsmasser kan man med stor grad av sikkerhet diagnostisere med ultralyd, dette gjelder særlig godartede fettkuler eller lipomer,Ledderhose fibrom, Mortons nevrom, schwannomer, nevrofibromer, MPNST tumorer i nerveforløp, noen hemangiomer og vaskulære malformasjoner, post-traumatiske hematom, ganglion cyster, noen seneskjede tumorer. Likevel er det viktig å understreke at man primært sett kan vurdere utbredelsen av en tumor og hvorvidt den har vaskulære funn knyttet til seg.

Ved usikkerhet rundt billediagnostiske funn må pasienter henvises videre for biopsi.

Kilder:

AHUJA, A. T., YING, M., HO, Y. S., ANTONIO, G., LEE, Y. P., KING, A. D., WONG, K. T. (2008). Ultrasound of malignant cervical lymph nodes. Cancer Imaging. 25:8, 48-56.

BODNER, G., SCHOCKE, M. F., RACHBAUER, F., SEPPI, K., PEER, S., FIERLINGER, A., SUNUNU, T., and JASCHKE, W. R. (2002). Differentiation of malignant and benign musculoskeletal tumors: combined color and power Doppler US and spectral wave analysis. Radiology. 223 (2), 410-416.

DE SCHEPPER, A. M., and BLOEM, J. L. (2007). Soft tissue tumors: grading, staging, and tissue-specific diagnosis. Topics in Magnetic Resonance Imaging. 18 (6), 431-444.

WIDMANN, G., RIEDL, A., SCHOEPF, D., GLODNY, B., PEER, S., and GRUBER, H. (2009). State-of-the-art HR-US imaging findings of the most frequent musculoskeletal softtissue tumors. Skeletal Radiology. 38 (7), 637-649.

Multifidus muskulaturen

Posted on by

For å forstå hva man kan undersøke med ultralyd i rygglidelser er det viktig å ha en god forståelse av den underliggende anatomien. I korsryggen er det særlig multifidus muskelen som man kan studere i detalj, men man kan også se på magemuskulatur som rectus abdominis og obliquus internus samt transverus abdominis (Hodges et al., 2003).

Multifidus muskulaturen er også på folkemunne betegnet som den “dype ryggmuskulaturen”. Mye av kunnskapen rundt ryggmuskulatur har endret seg mye etter forskning som har blitt publisert i de senere år. Da særlig studiene til Rosatelli et al. (2008) og Ward et al. (2009), som har gitt en ny forståelse av multifidus muskulaturen.

Rosatelli et al. (2008) utførte et disseksjonsstudie som ved hjelp av en 3-dimensjonal rekonstruksjon har gitt en øket forståelse av de 3 lagene av multifidus muskelen.  Det øvre laget ser ut til å generere rotasjon i det sagittale planet som vil medføre ekstensjon av columna, det midtre laget ser ut til å kontrollere intersegmentell bevegelse, mens det dypeste laget av muskelen er mest sannsynlig kun sensorisk.

Ward et al. (2009) understreker også viktigheten av multifidus muskulaturen som en viktig stabilisator av ryggraden.  Noe som framkommer av studien er at multifidus muskelen er den muskelen i ryggraden som har den største evnen til å generere kraft, samt er designet for stabilitet.  Et annet viktig poeng fra Ward et al. (2009) er at med øket fleksjon yter multifidus øket kraft, til det kommer til et punkt hvor det såkalte “flexion relaxation” fenomenet inntreffer.

Ultralyd brukes i hovedsak til å vurdere kontraksjonsevnen til multifidus muskelen, dette gjøres lettest gjennom Kiesels metodebeskrivelse fra 2007, hvor pasienten er plassert i mageleie og utfører en bevegelse av overarmen som vil gi et indirekte stimuli til multifidus muskelen som da vil kontrahere. Dette kan da måles ved ultralyd som en volumforskjell i muskelen i hviletilstand og i kontrahert tilstand (Kiesel et al., 2007).  Det er dermed ikke sagt at dette er årsaken til alle former for ryggsmerter, men det er en diagnostisk metode som tilsvarer en intramuskulær EMG som vil gi verdifull informasjon vedrørende ryggens funksjon.

MULT prosjektet ønsker bl.a. å se på sammenheng mellom kroniske ryggsmerter og multifidus funksjon, og hvorvidt man kan endre multifidus kontraksjonen gjennom systematisk trening.

Lengdesnitt av multifidus muskulatur L4/L5 i hvile og kontraksjon

Kilder:
Hodges et al. Measurement of muscle contraction with ultrasound imaging. Muscle & Nerve (2003) vol. 27 (6) pp. 682-92.

Kiesel et al. Measurement of lumbar multifidus muscle contraction with rehabilitative ultrasound imaging. Manual Therapy (2007) vol. 12 (2) pp. 161-6.

Rosatelli et al. Three-dimensional study of the musculotendinous architecture of lumbar multifidus and its functional implications. Clinical anatomy (New York, NY) (2008) vol. 21 (6) pp. 539-46.

Ward et al. Architectural analysis and intraoperative measurements demonstrate the unique design of the multifidus muscle for lumbar spine stability. The Journal of Bone and Joint Surgery (2009) vol. 91 (1) pp. 176-85.

Akillestendinopati

Posted on by

Akillessenen er en sene som ofte er affisert av tendinose eller tendinopatiforandringer (Robinson, 2009).  Tendinopati er en tilstand som man finner i flere sener i kroppen, og forståelse av denne tilstanden er langt fra fullendt (Fu et al., 2010).  Artikkelen “Deciphering the pathogenesis of tendinopathy: a three-stage process av Fu et al. som nylig ble publisert i tidsskriftet Sports Medicine, Arthroscopy, Rehabilitation, Therapy & Technology er en informativ artikkel som knytter sammen en del løse tråder særlig med tanke på tendinopati diagnosene. Et paradoks som mange klinikere og forskere har hatt problemer med å forstå er relasjonen mellom smerter og tendinopati.  Med den forskningen som eksisterer per dags dato er en sene som viser tendinopati forandringer per definisjon abnormal, men ikke nødvendigvis smertefull.  Hess (2010) understreker at den største risikofaktoren for ruptur av akillessenen ser ut til å være degenerative / tendinopati forandringer i senen.  Hvis man har en smertefull akillessene så er det lurt å få dette undersøkt, noen ganger kan det representere kun en irritasjon i paratenon (ytre del av senen), da vil tilstrekkelig behandling være å avlaste senen.  Men andre tilfeller vil være tendinopati skader på senen, den eneste måten å få dette diagnostisert på er gjennom billediagnostikk.  Ultralyd er et utmerket verktøy for å diagnostisere sener (Allen og Wilson, 2007) og bør være førstevalget når det kommer til evaluering av akillesseneproblematikk.  Noe som man også bør ta i betraktning når man evaluererer akillessenen er at det tendinose kan være en tidlig manifestasjon av revmatisk sykdom.

Spindelformet fortykning ved tendinose av akillessenen

Tverrsnitt av akillessenen, mørke oppklaringer i senen ved tendinose

Neovaskularisering i akillessenen ved tendinose

Kilder:
Allen and Wilson. Ultrasound in sports medicine–a critical evaluation. Eur J Radiol (2007) vol. 62 (1) pp. 79-85

Fu et al. Deciphering the pathogenesis of tendinopathy: a three-stages process. Sports Medicine, Arthroscopy, Rehabilitation, Therapy & Technology (2010) vol. 2 pp. 30

Hess. Achilles tendon rupture: a review of etiology, population, anatomy, risk factors, and injury prevention. Foot & Ankle Specialist (2010) vol. 3 (1) pp. 29-32

Robinson. Sonography of Common Tendon Injuries. American Journal of Roentgenology (2009) vol. 193 (3) pp. 607

Akillesseneruptur

Posted on by

Akillessenen er ca 15 cm lang og er sammensatt av fiber fra gastrocnemius og soleus muskulaturen i leggen som danner en felles sene ca 5-6 cm ovenfor hælbeinet / calcaneus.  Akillessenen har ingen synovial seneskjede, men den er omsluttet av  paratenon som tillater senen å gli over de nærliggende strukturer.  Paratenon har en rik blodtilførsel som er hvor akillessenen henter mesteparten av næringen fra.  Men det er et område i senen som ofte er omtalt som den kritiske sonen som er ca 2-6 cm ovenfor calcaneus hvor blodtilførselen er dårlig.  Dette er også der hvor mange av skadene i akillessenen oppstår (Heckman, Cluck og Parekh, 2009).

Skader i akillessenen er vanligst i menn i 40 til 60 års alderen, forholdet mellom menn og kvinner varierer fra 2:1 til 12:1 (Hess, 2010). Akillesseneruptur er en skade som medfører enten en total avrivning av senen eller en delvis (partiell) avrivning.  Noen pasienter mister funksjon i ankelen og får dårlig kraft i foten etter dette, mens andre kan fortsatt gå, men da med smerter. De fleste akillessenerupturer viser en degenerert sene, og en stor andel av senene er asymptomatiske før avrviningen inntreffer, (Heckman, Cluck og Parekh, 2009).

Ultralyd er et meget verdifult verktøy når det kommer til å evaluere forandringer i sener, og kan i tillegg brukes til å evaluere avrevne sener dynamisk for å skille mellom totale og partielle rupturer.  Derfor bør man kanskje vurdere ultralyd som førstelinje undersøkelse ved seneruptur i akillessenen fremfor MR da den er betydelig billigere og mer tilgjengelig (Allen og Wilson, 2007).

De fleste akillessenerupturer behandles kirurgisk og syes sammen igjen.
Kilder:
Allen and Wilson. Ultrasound in sports medicine–a critical evaluation. Eur J Radiol (2007) vol. 62 (1) pp. 79-85

Heckman et al. Tendon disorders of the foot and ankle, part 2: achilles tendon disorders. The American journal of sports medicine (2009) vol. 37 (6) pp. 1223-34

Hess. Achilles tendon rupture: a review of etiology, population, anatomy, risk factors, and injury prevention. Foot & Ankle Specialist (2010) vol. 3 (1) pp. 29-32

Totalruptur akillessene, * viser avrevne fibre > indikerer retrakterte fibre

Totalruptur akilles * = ruptur F = noen gjenværende fibre

Doppler undersøkelse i retrakterte fibre

Rupturens utstrekkelse proksimalt i se

Tverrsnitt av senens proksimale ruptur

Smerter i underarmen

Posted on by

Smerter rundt albuen og underarmen er ikke så vanlig som skuldersmerter, hvor den vanligste av plagene i underarmen er det som betegnes som laterale (på utsiden) albuesmerter. Dette omtales ofte som tennisalbue, lateral epikondylitt eller bare senebetennelse. Man kan også finne tilsvarende skade på det mediale aspekt av albuen, men dette er mindre hyppig enn på lateralsiden. Denne form for skade bør egentlig betegnes som tendinopati eller tendinose, da det råder en del usikkerhet rundt “betennelse” delen av diagnosen. Ca 20% av de som er plaget med denne form for smerter får vedvarende plager i mer enn et år (Buchbinder, Green and Struijs, 2008)

Ultralyd er et meget godt billeddiagnostisk verktøy for å undersøke små forandringer i sener (Allen og Wilson, 2007). I tillegg er ultralyd regnet som betydelig mer kostnadseffektiv enn MR når det gjelder evaluering av sener rundt albuen (Shahbpour et al., 2008).

Det finnes selvsagt flere skader og lidelser i albueleddet enn senefesteskader medialt og lateralt. Selv om det er begrensninger for hva man kan se av intraartikulære skader (inne i leddet) med ultralyd, likevel kan man med ultralyd undersøke noe bruskforandringer i albueleddet (Bianchi et al., 2002) og tidlige forandringer i revmatiske lidelser har ultralyd vært funnet bedre enn røntgen undersøkelse (Lerch et al., 2005).

Til tross for at man kan se enkelte ben skader, og bruddskader i albuen med ultralyd, så er MR fortsatt den beste billediagnostiske modaliteten med tanke på patologi som affiserer ben (Shahabpour et al., 2008).

Ultralyd kan også benyttes for å undersøkelse av leddbånd i albuen, da særlig det ulnare collaterale ligament (Miller, Adler og Freidman, 2004, og Bianchi et al., 2002). Rundt albuen og i underarmen forekommer det også enkelte trykknevropatier, dette er skader på nerver der de passerer relativt ubeskyttet og er i fare for å bli komprimert. Med diagnostisk ultralyd kan man undersøke nervene i overamen og det har vært mye lovende forskning som støtter bruk av diagnostisk ultralyd i undersøkelse av nevropatier rundt albuen (Bayrak et al., 2009).

Kilder:

Allen and Wilson. Ultrasound in sports medicine–a critical evaluation. Eur J Radiol (2007) vol. 62 (1) pp. 79-85

Bayrak et al. Ultrasonography in patients with ulnar neuropathy at the elbow: Comparison of cross-sectional area and swelling ratio with electrophysiological severity. Muscle & Nerve. Epub ahead of print, Nov (2009)

Bianchi et al. Ultrasound of the joints. European Radiology (2002) vol. 12 (1) pp. 56-61

Buchbinder et al. Tennis elbow. Clin Evid (Online) (2008) vol. 2008

Miller et al. Sonography of injury of the ulnar collateral ligament of the elbow-initial experience. Skeletal Radiol (2004) vol. 33 (7) pp. 386-91

Shahabpour et al. The effectiveness of diagnostic imaging methods for the assessment of soft tissue and articular disorders of the shoulder and elbow. Eur J Radiol (2008) vol. 65 (2) pp. 194-200

Ultralyd-diagnostikk i Bergen

Posted on by

I Bergen tilbyr Kiropraktorklinikken i Ulriksdal 2 diagnostisk ultralyd for muskel og skjelett lidelser.  Jan Arve Borge og Eirik Johan Skeie har påbegynt sine master studier i ultralyd diagnostikk ved Universitetet i Bournemouth og forventes å være ferdig i 2011 / 2012 – avhengig av datainnsamling til masterprosjektet. Continue reading →

Skuldersmerter

Posted on by

Skuldersmerter er en hyppig plage i befolkningen, i en Norsk spørreundersøkelse svarte 46 % at de hadde opplevd en episode med skuldersmerter i løpet av et år (Brox, 2003). Det foreligger i dag mange kliniske / ortopediske tester for å diagnostisere lidelser i skulderleddet. En systematisk gjennomgang av den medisinske litteraturen av McFarland et. al. (2009) fant klinisk undersøkelse nyttig i traumatisk instabilitet av skulderleddet, grov acromioclaviculærleddspatologi, og ved noen totalrupturer av sener. Videre viser resultatene til McFarland et. al. at det er vanskelig å diagnostisere bicepssene skader, andre form for seneskader rundt skulderen. SLAP lesjoner er mulig å få mistanke om klinisk, men man er avhengig av billediagnostikk for en nøyaktig diagnose.

I løpet av det siste tiåret har antall publiserte forskningsartikler som omtaler ultralyd-diagnostikk for skulderlidelser eskalert.  I november 2010 publiserte Brox et al. i Tidsskrift for den Norske lægeforening en sammenfatningsartikkel der de konkluderte med at ultralyd-diagnostikk bør være førstevalget av billediagnostikk i ikke traumatiske skulderlidelser. Dette framkommer også av Shahabpour et al. (2008), som konkluderer med at MR og ultralyd har henimot lik nøyaktighet for diagnose av gjennomgående senerupturer, og impingement syndromer i skulderen, mens ultralyd undersøkelse er mer sensitiv enn vanlig MR ved partielle rupturer.

Det er viktig å understreke at ultralyd undersøkelsen har noen svakheter, det er da særlig når man undersøker leddleppen (labrum) samt intraartikulære lidelser. Det kan også være vanskelig å undersøke svært kraftige pasienter da vevstetthet og dybde påvirker oppløsningen og dermed billedkvaliteten. Fordelen med ultralyd er at det er et klinisk verktøy der man kan undersøke dynamisk, samtidig som pasienten kan rettlede undersøkelsen til det smertefulle området. Noe som også er viktig å understreke er at man må se resultatene av undersøkelsen i en klinisk kontekst.  Noe som krever en god forståelse av anatomi, fysiologi, sykehistorie, klinisk undersøkelse og billeddiagnostikk.

En annen fordel med ultralyd er at man også kan gjenta undersøkelsen uten noe form for bieffekter for pasienten – dermed kan man evt. måle effekt av behandling.  Ultralyd er også kostnadseffektivt sammenlignet med MR undersøkelse

Kilder:
Shahabpour et al. The effectiveness of diagnostic imaging methods for the assessment of soft tissue and articular disorders of the shoulder and elbow. Eur J Radiol (2008) vol. 65 (2) pp. 194-200.

Brox et al. Non-traumatic shoulder pain. Tidsskrift for den Norske laegeforening : tidsskrift for praktisk medicin, ny raekke (2010) vol. 130 (21) pp. 2132-2135.

Brox. Regional musculoskeletal conditions: shoulder pain. Best practice & research Clinical rheumatology (2003) vol. 17 (1) pp. 33-56.

McFarland et al. Clinical and Diagnostic Tests for Shoulder Disorders: A Critical Review. British Journal of Sports Medicine (2009) vol. 44 (5) pp. 328-332.